Pay Per View

Jeg har lyst til å slå et slag for Pay Per View som forretningsidè!

I 2012 skrev jeg en master om hvordan de norske kommersielle tv-selskapene må se seg etter nye forretningsideer for å lykkes i en digital verden. Dette tema er altså litt over gjennomsnittet spennende for meg.

Jeg synes Pay Per View er et bra konsept. Med Pay Per View betaler man nemlig kun for det man har lyst til å se, ikke alt annet. Du slipper også å måtte tegne et abonnement som henger ved deg litt lengre enn det du hadde planlagt. Har man ikke lyst til å se det som tilbys, så slipper å se det og du slipper å betale for det også. Win-Win.

Vi nordmenn er egentlig ganske godt kjent med Pay Per View-konseptet, men vi kjenner det under et annet navn, nemlig «filmleie». Greia er det samme – man betaler for å se et innhold èn gang. Filmleie er et velkjent konsept som mange nordmenn har benyttet seg av i 20 år og det virker på meg som man stort sett er fornøyd med det. Forskjellen mellom Pay Per View og filmleie er at innholdet som tilbys gjennom Pay Per View ofte er eksklusivt og tidsbestemt og dermed litt dyrere enn å leie Ocean’s Eleven for fjerde gang av filmsjappa på hjørnet (hvis den fortsatt finnes) eller Get-boksen. For å dra en sammenligning til: Man betaler litt mer for å se Bruce live den ene gangen han kommer til Oslo enn det lokale bandet som spiller hver lørdag på «Lokkalet» . Dette er også et velkjent konsept og er kjent som tilbud-etterspørsel blant de som har greie på det.

Saken er den at Pay Per View må testes som en forretningsidè fordi de tradisjonelle tv-markedene er under kraftig press. Stadig flere aktører entrer tv-markedene – både tradisjonelle lineære tv-kanaler og on demand- tjenester – og vi begynner å se en tendens til at flere ser mindre på tv. Vi ser at det skal mer og mer til for at en million nordmenn benker seg ned foran TVen for å se det samme tv-programmet en tilfeldig kveld. Det innholdet som får en million nordmenn til å benke seg ned er ikke noe du rasker sammen i en billig produksjon med halvkjente reality-mennesker. Dette innholdet heter fotball-VM, Vinter-OL med en tent Petter Northug eller VM-finale med de norske håndballjentene som gullkandidater. Dette innholdet koster penger, MYE penger! Og det blir stadig dyrere da konkurransen om dette innholdet blir tøffere og tøffere (verken NRK eller TV 2 hadde råd til å kjøpe fotball-VM alene, tenk på det! De måtte spleise!  OL er blitt så dyrt at NRK har ikke lengre råd til rettighetene).

De som har hatt innføring i medievitenskap har kanskje lest at et medieprodukt er et «dual product». Dette uttrykket på engelsk språk betyr at medieprodukter kan utnyttes i flere enn ett marked samtidig. Tradisjonelt har norske kommersielle tv-selskaper (alle andre enn NRK) kun unyttet det ene markedet, annonsemarkedet. TV-kanalene har solgt tilgang til sine seere til annonsørene. Med unntak av et fåtall betal-tv-kanaler (TV 1000 for eksempel) så har nordmenn sett tv-innhold gratis  og alle har (stort sett) vært fornøyd med dette systemet helt til det ikke lengre lar seg regne hjem.

Vi ser at det ikke bare er tv-bransjen som sliter, også avisbransjen ser seg nå om etter nye forretningsideer. I løpet av det siste året har vi sett at nettavisene har lansert brukerbetaling for å lese deres Premium-innhold. Avisbransjen argumenterer med det samme som vi i tv-bransjen: Godt innhold er ikke lønnsomt hvis man kun skal operere i annonsemarkedet. Og leverer man ikke godt innhold, får man ikke seere/lesere og man havner inn i en veldig ond og nedadgående grusom spiral.

Jeg skjønner at mange mener de betaler mer enn nok for tv fra før. Med NRK-lisensen og et basis-abonnement hos en tv-distributør betaler man flere tusen kroner i året. Abonnerer man på Premium-kanaler i tillegg kan man fort komme opp i 10 000 kroner. Skal man lykkes med Pay Per View må man derfor tilby noe mer enn Ocean’s Eleven som alle har sett hundre ganger før. Man må tilby noe kult og noe eksklusivt som det er verdt å betale for. Det er også mulig å se for seg kombinasjonsløsninger. Kanskje Pay Per View kan fungere ved siden av tradisjonelle abonneringstjenester. På den måten får man utnyttet de som ønsker å ha tilgang til mye og de som kun ønsker å kjøpe seg tilgang til eksklusive enkelthendelser.

Det ser kanskje mørkt ut når man leser over, men for å nyansere bildet litt så holder så klart reklamefinansierte tv-kanaler koken enda. Men det handler ikke om en enten/eller-modell lengre, men en både-og. Det er den viktige forskjellen fra de kommersielle tv-kanalenes glansdager på 90-tallet.

En ting er i alle fall sikkert til tross for alt det usikre, og det er at det er moro å jobbe i norsk tv-bransje om dagen.

Reklamer

OsloOL22 – vi er ikke imponerte

Kritikken har haglet mot OsloOL22 og særlig de stakkars PR og kommunikasjonsrådgiverne har fått skylda. «PR-topper slakter OL-kampanjen» er en av overskriftene på kampanje.com. Både Apeland og Geelmyden er «ikke imponert».

Jeg skal være så ærlig å si at jeg har vært for OL i Oslo hele veien og stemte «ja» i fjorårets valg. Jeg stemte «ja» først og fremst fordi jeg synes OL er usedvanlig moro og OL på hjemmebane må jo derfor være dobbelt så moro, tenkte jeg. Økonomi, Heiberg, IOC-pamper, Oslo Øst og sånne ting var ikke så viktig for meg, jeg ville bare ha det moro to uker i februar om 8 år.

Jeg var altså ikke en som måtte overbevises av OL-kampanjen, men jeg kan forstå at mange ikke tenkte det samme som meg etterhvert som debatten utviklet seg. Jeg har forståelse for at mange kritiserer jobben som er blitt gjort på kommunikasjonssiden og det er særlig to ting i ettertid jeg stusser litt på:

Hva mente egentlig JA-siden og HVEM var de egentlig?

Her er bare noen av argumentene som JA-siden ropte mot oss:

OL blir en vinterfest!
OL koster mye penger, men vi får et nytt Oslo Øst
Hvis vi ikke arrangerer OL så kan det hende OL må legges ned
Hvis ikke Oslo arrangerer OL nå så er det bare den fjerne Østen kommer til å arrangere OL
Hvis ikke vi arrangerer OL i Oslo så får ikke Oslo Øst det løftet de fortjener
IOC er ikke så ille, de viser tegn til endring
IOC er ille og vi kan endre de ved å arrangere OL i Oslo
OL trenger ikke koste så mange penger – vi lanserer billig-OL!

I det ene øyeblikket så roper de fest og moro, mens i det andre så truer de oss til å godta deres premisser ellers vil den ene eller den andre fæle tingen skje. De færreste vil la seg begeistre eller beordre av trusler.

De har heller ikke klart å bli enige om hvordan de skal forholde seg til IOC. I det ene øyeblikket er de ikke så ille og i det andre skulle de bruke Oslo OL til å forandre IOC. Det henger ikke helt på greip.

En mulig forklaring for alle disse sprikende budskapene er at det ble til slutt så mange talspersoner for Oslo OL at det spant helt ut av kontroll.

For hvem bestod egentlig OL-kampanjen av? Det virker som om det var opptil flere kampanjer på et tidspunkt. Her er noen av de som har uttalt seg: Idrettspresidenten, generalsekretæren (i hva? antar det er idrettsstyret – vet ikke), bystyret i Oslo, Idretten, Idretts-Norge, OL-etaten, OL-sjefen, Fabian Stang, Olympiatoppen, diverse avdankede idrettskjendiser, Gerhard Heiberg, kulturministeren, Hadia Tajik, Arbeiderpartiet og mange mange flere.

De ble til slutt så mange som skulle uttale seg at den ene kunne umulig vite hva den andre foretok seg. Det virket som det manglet et tydelig lederskap som skulle koordinere alle disse talspersonene.

Det ser ut som OsloOL22-kampanjen trengte å få høre de samme rådene som vi selv fikk for ikke så lenge siden: Vær tydelig på budskapet, hold deg til det budskapet som er blitt valgt og velg ut noen få talspersoner