Pay Per View

Jeg har lyst til å slå et slag for Pay Per View som forretningsidè!

I 2012 skrev jeg en master om hvordan de norske kommersielle tv-selskapene må se seg etter nye forretningsideer for å lykkes i en digital verden. Dette tema er altså litt over gjennomsnittet spennende for meg.

Jeg synes Pay Per View er et bra konsept. Med Pay Per View betaler man nemlig kun for det man har lyst til å se, ikke alt annet. Du slipper også å måtte tegne et abonnement som henger ved deg litt lengre enn det du hadde planlagt. Har man ikke lyst til å se det som tilbys, så slipper å se det og du slipper å betale for det også. Win-Win.

Vi nordmenn er egentlig ganske godt kjent med Pay Per View-konseptet, men vi kjenner det under et annet navn, nemlig «filmleie». Greia er det samme – man betaler for å se et innhold èn gang. Filmleie er et velkjent konsept som mange nordmenn har benyttet seg av i 20 år og det virker på meg som man stort sett er fornøyd med det. Forskjellen mellom Pay Per View og filmleie er at innholdet som tilbys gjennom Pay Per View ofte er eksklusivt og tidsbestemt og dermed litt dyrere enn å leie Ocean’s Eleven for fjerde gang av filmsjappa på hjørnet (hvis den fortsatt finnes) eller Get-boksen. For å dra en sammenligning til: Man betaler litt mer for å se Bruce live den ene gangen han kommer til Oslo enn det lokale bandet som spiller hver lørdag på «Lokkalet» . Dette er også et velkjent konsept og er kjent som tilbud-etterspørsel blant de som har greie på det.

Saken er den at Pay Per View må testes som en forretningsidè fordi de tradisjonelle tv-markedene er under kraftig press. Stadig flere aktører entrer tv-markedene – både tradisjonelle lineære tv-kanaler og on demand- tjenester – og vi begynner å se en tendens til at flere ser mindre på tv. Vi ser at det skal mer og mer til for at en million nordmenn benker seg ned foran TVen for å se det samme tv-programmet en tilfeldig kveld. Det innholdet som får en million nordmenn til å benke seg ned er ikke noe du rasker sammen i en billig produksjon med halvkjente reality-mennesker. Dette innholdet heter fotball-VM, Vinter-OL med en tent Petter Northug eller VM-finale med de norske håndballjentene som gullkandidater. Dette innholdet koster penger, MYE penger! Og det blir stadig dyrere da konkurransen om dette innholdet blir tøffere og tøffere (verken NRK eller TV 2 hadde råd til å kjøpe fotball-VM alene, tenk på det! De måtte spleise!  OL er blitt så dyrt at NRK har ikke lengre råd til rettighetene).

De som har hatt innføring i medievitenskap har kanskje lest at et medieprodukt er et «dual product». Dette uttrykket på engelsk språk betyr at medieprodukter kan utnyttes i flere enn ett marked samtidig. Tradisjonelt har norske kommersielle tv-selskaper (alle andre enn NRK) kun unyttet det ene markedet, annonsemarkedet. TV-kanalene har solgt tilgang til sine seere til annonsørene. Med unntak av et fåtall betal-tv-kanaler (TV 1000 for eksempel) så har nordmenn sett tv-innhold gratis  og alle har (stort sett) vært fornøyd med dette systemet helt til det ikke lengre lar seg regne hjem.

Vi ser at det ikke bare er tv-bransjen som sliter, også avisbransjen ser seg nå om etter nye forretningsideer. I løpet av det siste året har vi sett at nettavisene har lansert brukerbetaling for å lese deres Premium-innhold. Avisbransjen argumenterer med det samme som vi i tv-bransjen: Godt innhold er ikke lønnsomt hvis man kun skal operere i annonsemarkedet. Og leverer man ikke godt innhold, får man ikke seere/lesere og man havner inn i en veldig ond og nedadgående grusom spiral.

Jeg skjønner at mange mener de betaler mer enn nok for tv fra før. Med NRK-lisensen og et basis-abonnement hos en tv-distributør betaler man flere tusen kroner i året. Abonnerer man på Premium-kanaler i tillegg kan man fort komme opp i 10 000 kroner. Skal man lykkes med Pay Per View må man derfor tilby noe mer enn Ocean’s Eleven som alle har sett hundre ganger før. Man må tilby noe kult og noe eksklusivt som det er verdt å betale for. Det er også mulig å se for seg kombinasjonsløsninger. Kanskje Pay Per View kan fungere ved siden av tradisjonelle abonneringstjenester. På den måten får man utnyttet de som ønsker å ha tilgang til mye og de som kun ønsker å kjøpe seg tilgang til eksklusive enkelthendelser.

Det ser kanskje mørkt ut når man leser over, men for å nyansere bildet litt så holder så klart reklamefinansierte tv-kanaler koken enda. Men det handler ikke om en enten/eller-modell lengre, men en både-og. Det er den viktige forskjellen fra de kommersielle tv-kanalenes glansdager på 90-tallet.

En ting er i alle fall sikkert til tross for alt det usikre, og det er at det er moro å jobbe i norsk tv-bransje om dagen.

The Medium is the Message

Jeg må innrømme at jeg forstod ikke hva McLuhan mente med «The Medium is the Message» da vi diskuterte teorien på universitetet. Teorien går ut på at selve mediet inneholder en symbolverdi som er så stor at det blir selve budskapet.

Problemet mitt ved teorien var at for meg fremstod avis, radio, tv, film som ganske like – massemedier som snakker i store overskrifter til et stort publikum. Jeg skjønte ikke hvordan de ulike mediene skulle inneholde ulike budskaper bare ved ulikt valg av disse fire mediene.

McLuhans teori ble skrevet på 60-tallet, i en tid da Facebook, Instagram, Twitter og Snap Chat var like uvirkelig som grønne menn fra Mars invaderer jorda. Jeg leste McLuhan i 2006 og heller ikke på den tiden snakket vi om sosiale medier (jeg tror Facebook kom til Norge i 2007, gjett når jeg begynte å studere da!).

I dag, derimot, er jeg mer åpen for teorien. Med internett og den digitale teknologien har vi fått et vell av nye mediekanaler, i tillegg til de «gamle» mediene. De nye kanalene har ikke bare nye funksjoner, men de endrer også hvordan vi bruker de gamle. De nye kanalene har fragmentert mediene og segmentert bruken av de.

Twitter er ikke stedet der du legger ut bilder av «rødt i glasset» og «go’pian» dine. Instagram er ikke stedet for samfunnskritikk og politiske oh snaps.

Det at man vet hvor budskapet er blitt publisert gir en viss medverdi til originalbudskapet.

Du vet at innhold fra Twitter er ment for offentligheten, har et spisset budskap på grunn av sitt korte format og mest sannsynligvis er skrevet av et medlem av det øvre samfunnssjiktet (ettersom det er de som er på Twitter). Du vet også at innhold fra Facebook er ment for «venner» og dermed har en mer personlig vinkling, skrevet av randoms. Det er klart dette påvirker budskapet.

Videre, et utsagn av en person på sosiale medier har mindre troverdighet enn en artikkel publisert på et seriøst nyhetssted.

Greit, McLuhan, du vinner. The Medium is the Message.

Om infobloggen

Jeg får mange spørsmål av kollegaer, og av andre bekjente, om hva jeg egentlig driver på med på jobb.

Jeg tror ikke de spør for å være frekk (vi merker ingen ting av det du gjør, liksom – prøv å ta det i beste mening), men fordi kommunikasjonsfaget er komplisert og uoversiktlig. Noen ganger vet jeg jo ikke selv om vi fikk den saken i avisa fordi jeg sendte tre mailer og ringte ti ganger, eller om journalisten fant ut av det på egenhånd.

Mye av det jeg gjør er prosjektbasert. For å huske på hvordan jeg har løst de ulike prosjektene er det greit å ha de skrevet ned, i for eksempel en blogg. Slik kan jeg lære av meg selv og inspirere andre. Win-win!

Jeg jobber som informasjonskonsulent . Det betyr at jeg jobber med presse (svarer på henvendelser), PR (prøver å få pressedekning), skribent og fotograf på egne medier, sosiale medier og internkommunikasjon.

Egentlig så jobber jeg med tv. Jeg har jobbet 4 år i produksjonsbransjen (Parkas Productions, Strix og Komet Film) i tillegg til et lite opphold hos TV 2 Sumo. Dette med presse og kommunikasjon kom helt ute av det blå da jeg fikk spørsmål om jeg hadde lyst på en utfordring. Det hadde jeg.

Det morsomste jeg har gjort til nå er å starte Oslo student-tv. Bare se her: www.ostv.no

Innimellom alt dette har jeg også rukket å studere litt. Jeg har en master i medievitenskap med fokus på norsk tv-bransje og nye forretningsmodeller.

Og så lager jeg litt mat innimellom. Det kan du lese om her: www.sivspiser.wp.no

Ellers? Jeg er 27 år, bor i Oslo og liker film best på kino i 2D. 3D er bare irriterende! Jeg har ikke behov for å filmen i fleisen!