Flau vind

Lørdag kveld var jeg forberedt på en stressende og slitsom kveld da jeg dro på jobb klokka 19.30. Jeg har ikke for vane å dra på jobb på lørdagskveldene, men ettersom vi skulle kjøre Cecilia Brækhus på Pay Per View igjen så tenkte vi det ville komme en del reaksjoner. Eller Facebook-storm, som kalte jeg det i forrige blogginnlegg.

Forrige gang vi kjørte Pay Per View fikk vi 350 innlegg på Facebook på 12 timer og vi hadde ikke sjans til å klare å svare alle med den pågangen. På et tidspunkt måtte vi bare gi opp å svare.

Denne gangen, derimot, hadde vi bemannet opp. Jeg skulle også bistå og svare i sosiale medier og ikke sulle rundt i København som jeg gjorde sist.

Men saken er den at vi fikk en svært rolig kveld.

Det kom ca 28 innlegg på Facebook lørdag kveld. De fleste som skrev inn til oss var sinte ja, men vi hadde god tid til å svare alle som skrev til oss, til og med på oppfølgingsspørsmål. Det var jo nesten litt skuffende. Jeg hadde jo ofra lørdagskvelden for å takle en krise, en sosiale medier-storm, ikke for å svare på noen-og-tyve henvedelser. Det hadde kundeservice klart å svare på helt fint på egen hånd.

Vi hadde jo så klart gjort noen grep for å stilne kritikken fra sist, men at det norske folk skulle akseptere Pay Per View så fort, det overrasket oss.

Det vi lærte denne kvelden var at hvis vi gir gode, lange og argumenterende svar blir folk som regel mindre sinte. De begynte å diskutere med oss fremfor å skrive sinte og stygge ting og flere av samtalene endte på hyggelig vis.

God stemning på kundeservice natt til søndag:

bilde (2)

Advertisements

Storm

Noen ganger stormer det litt, men det gjør ikke noe. Vi tåler at det blåser litt.

Som du kanskje har fått med deg så er ikke alle like fornøyde med oss på grunn av Pay Per View-produktet vårt. Og det er helt ok. Jeg skjønner at noen ikke liker at de må betale for et produkt de har fått sett gratis før. Men det at noen ikke liker det vi gjør, betyr ikke at det ikke er riktig å gjøre det for det. Du kan jo lese hvorfor jeg liker Pay Per View-konseptet her.

I kveld kjører vi igang på nytt. 299 for å se boksedronningen i aksjon og jeg skal sitte sammen med sosiale medier-teamet vårt og svare folk på Facebook fra klokken 20.00 til ca 02.00.

Vanligvis er det vårt kundeservice-team som svarer alle kundehenvendelser på sosiale medier, men ettersom jeg vet det kommer til å bli mye kok synes det er fint å kunne bidra. For det første er det en veldig hyggelig gjeng å sitte sammen med og for det andre så liker jeg å svare kundene våre på sosiale medier.

Strategien i dag er egentlig bare å være tilstede. Vi skal svare på spørsmål og vise at vi bryr oss om de som skriver inn til oss. Alle skal få svar så langt vi rekker over alt. Vi vet at vår tilstedeværelse og våre svar ikke vil endre alles mening, men vi skal i alle fall vise at vi tar dette på alvor.

Hvis du vil få med deg hva alt dette maset handler om så ta en titt på vorspielsendingen som starter i kveld på Viasat 4 klokken 21.00. Pay Per View-eventet starter ca 23.30.

Pressekonferanse!

I dag inviterte vi til pressekonferanse!

Vi er veldig glade i å holde pressekonferanse. Vi har mange flinke og dyktige kollegaer i de andre sportsredaksjonene og synes det er veldig stas når de kommer på besøk. Men vi vet at de er veldig travle og veldig presset på tid så vi inviterer ikke dem på besøk hvis vi ikke har noe skikkelig å by på.

I dag kunne vi by på intet mindre enn verdens beste kvinnelige bokser (gjett hvem), en debutant som følger sin fars fotspor (Kai Robin Havnaa), en ung bokser som skal kjempe om en juniortittel (Tim-Robin Lihaug) og en ung bokser som må kjempe om å kunne fortsette sin karriere som proffbokser (Alexander Hagen).

Trikset bak en bra pressekonferanse er det samme som alt annet, det handler om å tilby bra innhold. Vi har vekket journalistene med en bra line up, men for å få de skikkelige gode sakene må vi bistå med å fortelle gode og interessante historier.

Levende bilder sier mer enn hundre tusen ord

Hver bokser ble introdusert med en liten filmsnutt som fortalte hva vi mente var interessant med hver utøver. Vanligvis har vi introdusert dem med en konfransier, men det kan bli litt blablabla i lengden. Bilder, derimot, sier mer enn tusen ord. I alle fall hvis de er levende og man legger til litt intervjuer og underbyggende musikk. I tillegg fikk vi også etablert våre egne eksperter som også var tilgjengelige for intervjuer under pressekonferansen. Jeg synes filmene ble riktig så fine, og du kan se en av de her:

Du kan se de andre filmene ved å trykke her.

Resultatet ble at journalistene synes de andre utøverne også hadde gode historier og ikke bare var interessert i den store boksedronningen. Både Aftenposten og NRK valgte kun å kjøre Havaa-historien i kveld. Bilde fra stua mi:

NRK Sporten klokka 19.00

NRK Sporten klokka 19.00

MISSING

I tillegg gjorde vi en del enkle grep som fungerte veldig godt. Cecilias motstander, Jennifer Retzke, gadd ikke komme til Oslo for å delta på pressekonferansen. VG hadde allerede kjørt denne historien, men hvordan kunne vi spille videre på dette? Vi valgte å printe ut en plakat som fungerte visuelt veldig bra på bilder, se bare her:

vg.no

Skjermbilde 2014-11-25 kl. 21.00.30

Dagbladet.no

Skjermbilde 2014-11-25 kl. 21.00.39

Nettavisen.no

Onkel Havnå

Kai-Robins far, Magne Havnå, som ble verdensmester i samme vektklasse i 1990 er desverre død, men Kai-Robin har en onkel som heller ikke er helt ukjent. Onkel Havnå kom også på pressekonferansen i dag som gjorde at historien om Kai-Robin ble enda mer spesiell.

Aftenposten.no

Aftenposten.no

Nå gleder vi oss veldig til Nordic Fight Night på lørdag! Vi sender vorspielprogram med kampene til Havnaa og Hagen på Viasat 4 fra klokka 21.00 og kampene til Cecilia Brækhus og Tim-Robin Lihaug på pay per view fra klokka 23.30.

Pay Per View

Jeg har lyst til å slå et slag for Pay Per View som forretningsidè!

I 2012 skrev jeg en master om hvordan de norske kommersielle tv-selskapene må se seg etter nye forretningsideer for å lykkes i en digital verden. Dette tema er altså litt over gjennomsnittet spennende for meg.

Jeg synes Pay Per View er et bra konsept. Med Pay Per View betaler man nemlig kun for det man har lyst til å se, ikke alt annet. Du slipper også å måtte tegne et abonnement som henger ved deg litt lengre enn det du hadde planlagt. Har man ikke lyst til å se det som tilbys, så slipper å se det og du slipper å betale for det også. Win-Win.

Vi nordmenn er egentlig ganske godt kjent med Pay Per View-konseptet, men vi kjenner det under et annet navn, nemlig «filmleie». Greia er det samme – man betaler for å se et innhold èn gang. Filmleie er et velkjent konsept som mange nordmenn har benyttet seg av i 20 år og det virker på meg som man stort sett er fornøyd med det. Forskjellen mellom Pay Per View og filmleie er at innholdet som tilbys gjennom Pay Per View ofte er eksklusivt og tidsbestemt og dermed litt dyrere enn å leie Ocean’s Eleven for fjerde gang av filmsjappa på hjørnet (hvis den fortsatt finnes) eller Get-boksen. For å dra en sammenligning til: Man betaler litt mer for å se Bruce live den ene gangen han kommer til Oslo enn det lokale bandet som spiller hver lørdag på «Lokkalet» . Dette er også et velkjent konsept og er kjent som tilbud-etterspørsel blant de som har greie på det.

Saken er den at Pay Per View må testes som en forretningsidè fordi de tradisjonelle tv-markedene er under kraftig press. Stadig flere aktører entrer tv-markedene – både tradisjonelle lineære tv-kanaler og on demand- tjenester – og vi begynner å se en tendens til at flere ser mindre på tv. Vi ser at det skal mer og mer til for at en million nordmenn benker seg ned foran TVen for å se det samme tv-programmet en tilfeldig kveld. Det innholdet som får en million nordmenn til å benke seg ned er ikke noe du rasker sammen i en billig produksjon med halvkjente reality-mennesker. Dette innholdet heter fotball-VM, Vinter-OL med en tent Petter Northug eller VM-finale med de norske håndballjentene som gullkandidater. Dette innholdet koster penger, MYE penger! Og det blir stadig dyrere da konkurransen om dette innholdet blir tøffere og tøffere (verken NRK eller TV 2 hadde råd til å kjøpe fotball-VM alene, tenk på det! De måtte spleise!  OL er blitt så dyrt at NRK har ikke lengre råd til rettighetene).

De som har hatt innføring i medievitenskap har kanskje lest at et medieprodukt er et «dual product». Dette uttrykket på engelsk språk betyr at medieprodukter kan utnyttes i flere enn ett marked samtidig. Tradisjonelt har norske kommersielle tv-selskaper (alle andre enn NRK) kun unyttet det ene markedet, annonsemarkedet. TV-kanalene har solgt tilgang til sine seere til annonsørene. Med unntak av et fåtall betal-tv-kanaler (TV 1000 for eksempel) så har nordmenn sett tv-innhold gratis  og alle har (stort sett) vært fornøyd med dette systemet helt til det ikke lengre lar seg regne hjem.

Vi ser at det ikke bare er tv-bransjen som sliter, også avisbransjen ser seg nå om etter nye forretningsideer. I løpet av det siste året har vi sett at nettavisene har lansert brukerbetaling for å lese deres Premium-innhold. Avisbransjen argumenterer med det samme som vi i tv-bransjen: Godt innhold er ikke lønnsomt hvis man kun skal operere i annonsemarkedet. Og leverer man ikke godt innhold, får man ikke seere/lesere og man havner inn i en veldig ond og nedadgående grusom spiral.

Jeg skjønner at mange mener de betaler mer enn nok for tv fra før. Med NRK-lisensen og et basis-abonnement hos en tv-distributør betaler man flere tusen kroner i året. Abonnerer man på Premium-kanaler i tillegg kan man fort komme opp i 10 000 kroner. Skal man lykkes med Pay Per View må man derfor tilby noe mer enn Ocean’s Eleven som alle har sett hundre ganger før. Man må tilby noe kult og noe eksklusivt som det er verdt å betale for. Det er også mulig å se for seg kombinasjonsløsninger. Kanskje Pay Per View kan fungere ved siden av tradisjonelle abonneringstjenester. På den måten får man utnyttet de som ønsker å ha tilgang til mye og de som kun ønsker å kjøpe seg tilgang til eksklusive enkelthendelser.

Det ser kanskje mørkt ut når man leser over, men for å nyansere bildet litt så holder så klart reklamefinansierte tv-kanaler koken enda. Men det handler ikke om en enten/eller-modell lengre, men en både-og. Det er den viktige forskjellen fra de kommersielle tv-kanalenes glansdager på 90-tallet.

En ting er i alle fall sikkert til tross for alt det usikre, og det er at det er moro å jobbe i norsk tv-bransje om dagen.