Konspirasjonsteori: Kampen om tungtvannet

Unnskyld meg, men er det bare meg som synes det er veldig mystisk at dette med den Forden skulle få så mye oppmerksomhet? Jeg tror det hele er en PR-strategi fra produksjonsselskapet for å få mer oppmerksomhet rundt serien.

Det er særlig to ting som jeg synes er mystisk:

1. Hvem i all verden er det som følger SÅ nøye med at du får med deg den bilen? Bilen vises i et tiendedels sekund, for å få det med deg må du ha satt på super slow motion. I følge NRK-prosjektlederen som skal ha sett episoden veldig mange ganger så har hun ikke fått det med seg en gang. Jeg fikk det ikke med meg enda jeg visste om feilen før jeg så episoden.

2. Klippere er jo proffe folk. Er det noen som ser ting i super slow motion så er det klipperne som skal sette sammen filmen. At de ikke har fått med deg en bil og en hel gjeng som står og ser irriterte ut fordi de ikke kan gå forbi på grunn av noe så irriterende som en filminnspilling er veldig rart. De kunne lett som bare det klippet vekk de nanosekundene der.

Ah, det var fint å gi litt etter for sin konspiratoriske side. Man må det litt innimellom.

Skjermdump NRk

Har knabba bildet fra Dagbladet.no som igjen har knabba det fra NRK

Advertisements

OsloOL22 – vi er ikke imponerte

Kritikken har haglet mot OsloOL22 og særlig de stakkars PR og kommunikasjonsrådgiverne har fått skylda. «PR-topper slakter OL-kampanjen» er en av overskriftene på kampanje.com. Både Apeland og Geelmyden er «ikke imponert».

Jeg skal være så ærlig å si at jeg har vært for OL i Oslo hele veien og stemte «ja» i fjorårets valg. Jeg stemte «ja» først og fremst fordi jeg synes OL er usedvanlig moro og OL på hjemmebane må jo derfor være dobbelt så moro, tenkte jeg. Økonomi, Heiberg, IOC-pamper, Oslo Øst og sånne ting var ikke så viktig for meg, jeg ville bare ha det moro to uker i februar om 8 år.

Jeg var altså ikke en som måtte overbevises av OL-kampanjen, men jeg kan forstå at mange ikke tenkte det samme som meg etterhvert som debatten utviklet seg. Jeg har forståelse for at mange kritiserer jobben som er blitt gjort på kommunikasjonssiden og det er særlig to ting i ettertid jeg stusser litt på:

Hva mente egentlig JA-siden og HVEM var de egentlig?

Her er bare noen av argumentene som JA-siden ropte mot oss:

OL blir en vinterfest!
OL koster mye penger, men vi får et nytt Oslo Øst
Hvis vi ikke arrangerer OL så kan det hende OL må legges ned
Hvis ikke Oslo arrangerer OL nå så er det bare den fjerne Østen kommer til å arrangere OL
Hvis ikke vi arrangerer OL i Oslo så får ikke Oslo Øst det løftet de fortjener
IOC er ikke så ille, de viser tegn til endring
IOC er ille og vi kan endre de ved å arrangere OL i Oslo
OL trenger ikke koste så mange penger – vi lanserer billig-OL!

I det ene øyeblikket så roper de fest og moro, mens i det andre så truer de oss til å godta deres premisser ellers vil den ene eller den andre fæle tingen skje. De færreste vil la seg begeistre eller beordre av trusler.

De har heller ikke klart å bli enige om hvordan de skal forholde seg til IOC. I det ene øyeblikket er de ikke så ille og i det andre skulle de bruke Oslo OL til å forandre IOC. Det henger ikke helt på greip.

En mulig forklaring for alle disse sprikende budskapene er at det ble til slutt så mange talspersoner for Oslo OL at det spant helt ut av kontroll.

For hvem bestod egentlig OL-kampanjen av? Det virker som om det var opptil flere kampanjer på et tidspunkt. Her er noen av de som har uttalt seg: Idrettspresidenten, generalsekretæren (i hva? antar det er idrettsstyret – vet ikke), bystyret i Oslo, Idretten, Idretts-Norge, OL-etaten, OL-sjefen, Fabian Stang, Olympiatoppen, diverse avdankede idrettskjendiser, Gerhard Heiberg, kulturministeren, Hadia Tajik, Arbeiderpartiet og mange mange flere.

De ble til slutt så mange som skulle uttale seg at den ene kunne umulig vite hva den andre foretok seg. Det virket som det manglet et tydelig lederskap som skulle koordinere alle disse talspersonene.

Det ser ut som OsloOL22-kampanjen trengte å få høre de samme rådene som vi selv fikk for ikke så lenge siden: Vær tydelig på budskapet, hold deg til det budskapet som er blitt valgt og velg ut noen få talspersoner

Egne medier? Do it.

En av mine arbeidsoppgaver er PR. Jeg synes PR er et veldig fint supplement til kommunikasjonsmiksen, men synes også det er veldig lite effektivt som eneste virkemiddel i lengden.

Jeg bruker mye tid på å selge inn saker og jeg har null kontroll på resultatet. Kanskje får vi en sak – hurra! Kanskje får vi saken, men vinklingen er feil. Eller vår merkevare blir ikke nevnt, eller journalisten har fullstendig misforstått. Et annet resultat er at vi ikke får saken i det hele tatt.

Jeg synes derfor det er mer fruktbart å satse på egne medier, fordi:

1) Du har full kontroll på at saken blir publisert
2) Du har full kontroll på vinkling og innhold på saken
3) Du har full kontroll på mottakelsen av innholdet

Kritikerne vil kanskje argumentere med at saken ikke når ut til så mange og at saken vi ha mer effekt hvis den kommer fra pressen.

Dette kan nok kritikerne ha rett i, men ikke helt.

Jeg er overbevist om at hvis man bare har noe interessant å si så vil leserne oppsøkte innholdet ditt og også finne det troverdig. Enten for å få hjelp til å løse et problem, lese om interessante synspunkter eller rett og slett bare bli underholdt.

Sparebank1 synes jeg er veldig flink på egne medier. På bloggen deres kommer de med tips knyttet til virksomheten som jeg finner både troverdig og interessant. Kroneksemplet er jo magasinet til Lilleborg PlussTid som folk aktivt abonnerer på fordi de vil lese tips og triks om hvordan man kan få et velstelt hjem (jeg er litt snurt på Lilleborg fordi man får ikke lese vasketips hvis man ikke har barn. Makan! Som om barnløse ikke fortjener å få litt plusstid)

Det er klart at det vi ta tid å satse på egne medier. Det tar tid å bygge opp et nettsted, en blogg eller sosiale medier. Men jeg er sikker på at det vil lønne seg i lengden, da du har x antall kunder/abonnementer som engasjerer seg i dine historier. I tillegg kan det hende at skriver du om interessante saker så kommer også pressen til deg.

I vår virksomhet har vi enda ikke tatt satsingen på egne medier helt ut (enda), men vi satser på  sosiale medier og det er liten tvil om at vi får mye igjen med å jobbe aktivit med dette. Vi kan snakke direkte til kundene våre, de engasjerer seg i oss og våre produkter og vi er mer tilgjengelige for å bistå med hjelp og svare på spørsmål de lurer på.

Er du fortsatt i tvil?

Om infobloggen

Jeg får mange spørsmål av kollegaer, og av andre bekjente, om hva jeg egentlig driver på med på jobb.

Jeg tror ikke de spør for å være frekk (vi merker ingen ting av det du gjør, liksom – prøv å ta det i beste mening), men fordi kommunikasjonsfaget er komplisert og uoversiktlig. Noen ganger vet jeg jo ikke selv om vi fikk den saken i avisa fordi jeg sendte tre mailer og ringte ti ganger, eller om journalisten fant ut av det på egenhånd.

Mye av det jeg gjør er prosjektbasert. For å huske på hvordan jeg har løst de ulike prosjektene er det greit å ha de skrevet ned, i for eksempel en blogg. Slik kan jeg lære av meg selv og inspirere andre. Win-win!

Jeg jobber som informasjonskonsulent . Det betyr at jeg jobber med presse (svarer på henvendelser), PR (prøver å få pressedekning), skribent og fotograf på egne medier, sosiale medier og internkommunikasjon.

Egentlig så jobber jeg med tv. Jeg har jobbet 4 år i produksjonsbransjen (Parkas Productions, Strix og Komet Film) i tillegg til et lite opphold hos TV 2 Sumo. Dette med presse og kommunikasjon kom helt ute av det blå da jeg fikk spørsmål om jeg hadde lyst på en utfordring. Det hadde jeg.

Det morsomste jeg har gjort til nå er å starte Oslo student-tv. Bare se her: www.ostv.no

Innimellom alt dette har jeg også rukket å studere litt. Jeg har en master i medievitenskap med fokus på norsk tv-bransje og nye forretningsmodeller.

Og så lager jeg litt mat innimellom. Det kan du lese om her: www.sivspiser.wp.no

Ellers? Jeg er 27 år, bor i Oslo og liker film best på kino i 2D. 3D er bare irriterende! Jeg har ikke behov for å filmen i fleisen!