Høyere utdanning? Gjør det.

Noen ganger blir jeg helt matt av alt jeg ikke kan, men som jeg føler jeg burde kunne.

I min jobb som informasjonskonsulent jobber jeg med presse, sosiale medier, web, nyhetsbrev og internkommunikasjon. Jeg sitter altså å sjonglerer fem ulike fagdisipliner fem dager i uka. Og jeg gjør det gjerne, for jeg synes det er veldig gøy.

Men, når man sjonglerer så mange fagdisipliner blir man heller aldri ferdig utlært og det er stadig nye ting å lære.

Ta sosiale medier, for eksempel. En ting er jo å komme på morsomme ideer som engasjerer. Men så skal du jo ha en illustrasjon som bør se litt kul ut og ikke se ut som du har laga den i paint. Eller kanskje du skal ha en video-post? Men, så må du jo også vite hvem du bør snakke til og hvordan man når disse menneskene. Og hvordan måler man egentlig jobben som blir gjort på sosiale medier?

I forrige uke prøvde jeg å friske opp video-kunnskapene mine slik at vi kan kunne lage kult video-innhold, men fikk også en innføring av annonsesystemene til Facebook av Linn i Facebook og hvordan overvåke Twitter av Katrine og Eliabeth i Fanbooster. Og disse fagområdene endres hele tiden!

Under mitt studieløp stusset jeg ofte på hvorfor jeg tok den masteren – jeg følte at den ikke gav meg konkret kunnskap (det ble mange høytsvevende teorier som ofte motsa hverandre). Men nå, i ettertid, ser jeg hva verdien i en masteroppgave er: Egenskapene å ta inn mye data, fange essensen av dataene og tilegne seg kunnskap raskt.

Så tips til deg hvis du lurer på om du egentlig skal ta den masteren: Gjør det! Det er hyggelig å være student og du lærer faktisk ting selv om du tror du ikke gjør det. Win-win!

Advertisements

Pay Per View

Jeg har lyst til å slå et slag for Pay Per View som forretningsidè!

I 2012 skrev jeg en master om hvordan de norske kommersielle tv-selskapene må se seg etter nye forretningsideer for å lykkes i en digital verden. Dette tema er altså litt over gjennomsnittet spennende for meg.

Jeg synes Pay Per View er et bra konsept. Med Pay Per View betaler man nemlig kun for det man har lyst til å se, ikke alt annet. Du slipper også å måtte tegne et abonnement som henger ved deg litt lengre enn det du hadde planlagt. Har man ikke lyst til å se det som tilbys, så slipper å se det og du slipper å betale for det også. Win-Win.

Vi nordmenn er egentlig ganske godt kjent med Pay Per View-konseptet, men vi kjenner det under et annet navn, nemlig «filmleie». Greia er det samme – man betaler for å se et innhold èn gang. Filmleie er et velkjent konsept som mange nordmenn har benyttet seg av i 20 år og det virker på meg som man stort sett er fornøyd med det. Forskjellen mellom Pay Per View og filmleie er at innholdet som tilbys gjennom Pay Per View ofte er eksklusivt og tidsbestemt og dermed litt dyrere enn å leie Ocean’s Eleven for fjerde gang av filmsjappa på hjørnet (hvis den fortsatt finnes) eller Get-boksen. For å dra en sammenligning til: Man betaler litt mer for å se Bruce live den ene gangen han kommer til Oslo enn det lokale bandet som spiller hver lørdag på «Lokkalet» . Dette er også et velkjent konsept og er kjent som tilbud-etterspørsel blant de som har greie på det.

Saken er den at Pay Per View må testes som en forretningsidè fordi de tradisjonelle tv-markedene er under kraftig press. Stadig flere aktører entrer tv-markedene – både tradisjonelle lineære tv-kanaler og on demand- tjenester – og vi begynner å se en tendens til at flere ser mindre på tv. Vi ser at det skal mer og mer til for at en million nordmenn benker seg ned foran TVen for å se det samme tv-programmet en tilfeldig kveld. Det innholdet som får en million nordmenn til å benke seg ned er ikke noe du rasker sammen i en billig produksjon med halvkjente reality-mennesker. Dette innholdet heter fotball-VM, Vinter-OL med en tent Petter Northug eller VM-finale med de norske håndballjentene som gullkandidater. Dette innholdet koster penger, MYE penger! Og det blir stadig dyrere da konkurransen om dette innholdet blir tøffere og tøffere (verken NRK eller TV 2 hadde råd til å kjøpe fotball-VM alene, tenk på det! De måtte spleise!  OL er blitt så dyrt at NRK har ikke lengre råd til rettighetene).

De som har hatt innføring i medievitenskap har kanskje lest at et medieprodukt er et «dual product». Dette uttrykket på engelsk språk betyr at medieprodukter kan utnyttes i flere enn ett marked samtidig. Tradisjonelt har norske kommersielle tv-selskaper (alle andre enn NRK) kun unyttet det ene markedet, annonsemarkedet. TV-kanalene har solgt tilgang til sine seere til annonsørene. Med unntak av et fåtall betal-tv-kanaler (TV 1000 for eksempel) så har nordmenn sett tv-innhold gratis  og alle har (stort sett) vært fornøyd med dette systemet helt til det ikke lengre lar seg regne hjem.

Vi ser at det ikke bare er tv-bransjen som sliter, også avisbransjen ser seg nå om etter nye forretningsideer. I løpet av det siste året har vi sett at nettavisene har lansert brukerbetaling for å lese deres Premium-innhold. Avisbransjen argumenterer med det samme som vi i tv-bransjen: Godt innhold er ikke lønnsomt hvis man kun skal operere i annonsemarkedet. Og leverer man ikke godt innhold, får man ikke seere/lesere og man havner inn i en veldig ond og nedadgående grusom spiral.

Jeg skjønner at mange mener de betaler mer enn nok for tv fra før. Med NRK-lisensen og et basis-abonnement hos en tv-distributør betaler man flere tusen kroner i året. Abonnerer man på Premium-kanaler i tillegg kan man fort komme opp i 10 000 kroner. Skal man lykkes med Pay Per View må man derfor tilby noe mer enn Ocean’s Eleven som alle har sett hundre ganger før. Man må tilby noe kult og noe eksklusivt som det er verdt å betale for. Det er også mulig å se for seg kombinasjonsløsninger. Kanskje Pay Per View kan fungere ved siden av tradisjonelle abonneringstjenester. På den måten får man utnyttet de som ønsker å ha tilgang til mye og de som kun ønsker å kjøpe seg tilgang til eksklusive enkelthendelser.

Det ser kanskje mørkt ut når man leser over, men for å nyansere bildet litt så holder så klart reklamefinansierte tv-kanaler koken enda. Men det handler ikke om en enten/eller-modell lengre, men en både-og. Det er den viktige forskjellen fra de kommersielle tv-kanalenes glansdager på 90-tallet.

En ting er i alle fall sikkert til tross for alt det usikre, og det er at det er moro å jobbe i norsk tv-bransje om dagen.