Høyere utdanning? Gjør det.

Noen ganger blir jeg helt matt av alt jeg ikke kan, men som jeg føler jeg burde kunne.

I min jobb som informasjonskonsulent jobber jeg med presse, sosiale medier, web, nyhetsbrev og internkommunikasjon. Jeg sitter altså å sjonglerer fem ulike fagdisipliner fem dager i uka. Og jeg gjør det gjerne, for jeg synes det er veldig gøy.

Men, når man sjonglerer så mange fagdisipliner blir man heller aldri ferdig utlært og det er stadig nye ting å lære.

Ta sosiale medier, for eksempel. En ting er jo å komme på morsomme ideer som engasjerer. Men så skal du jo ha en illustrasjon som bør se litt kul ut og ikke se ut som du har laga den i paint. Eller kanskje du skal ha en video-post? Men, så må du jo også vite hvem du bør snakke til og hvordan man når disse menneskene. Og hvordan måler man egentlig jobben som blir gjort på sosiale medier?

I forrige uke prøvde jeg å friske opp video-kunnskapene mine slik at vi kan kunne lage kult video-innhold, men fikk også en innføring av annonsesystemene til Facebook av Linn i Facebook og hvordan overvåke Twitter av Katrine og Eliabeth i Fanbooster. Og disse fagområdene endres hele tiden!

Under mitt studieløp stusset jeg ofte på hvorfor jeg tok den masteren – jeg følte at den ikke gav meg konkret kunnskap (det ble mange høytsvevende teorier som ofte motsa hverandre). Men nå, i ettertid, ser jeg hva verdien i en masteroppgave er: Egenskapene å ta inn mye data, fange essensen av dataene og tilegne seg kunnskap raskt.

Så tips til deg hvis du lurer på om du egentlig skal ta den masteren: Gjør det! Det er hyggelig å være student og du lærer faktisk ting selv om du tror du ikke gjør det. Win-win!

The Medium is the Message

Jeg må innrømme at jeg forstod ikke hva McLuhan mente med «The Medium is the Message» da vi diskuterte teorien på universitetet. Teorien går ut på at selve mediet inneholder en symbolverdi som er så stor at det blir selve budskapet.

Problemet mitt ved teorien var at for meg fremstod avis, radio, tv, film som ganske like – massemedier som snakker i store overskrifter til et stort publikum. Jeg skjønte ikke hvordan de ulike mediene skulle inneholde ulike budskaper bare ved ulikt valg av disse fire mediene.

McLuhans teori ble skrevet på 60-tallet, i en tid da Facebook, Instagram, Twitter og Snap Chat var like uvirkelig som grønne menn fra Mars invaderer jorda. Jeg leste McLuhan i 2006 og heller ikke på den tiden snakket vi om sosiale medier (jeg tror Facebook kom til Norge i 2007, gjett når jeg begynte å studere da!).

I dag, derimot, er jeg mer åpen for teorien. Med internett og den digitale teknologien har vi fått et vell av nye mediekanaler, i tillegg til de «gamle» mediene. De nye kanalene har ikke bare nye funksjoner, men de endrer også hvordan vi bruker de gamle. De nye kanalene har fragmentert mediene og segmentert bruken av de.

Twitter er ikke stedet der du legger ut bilder av «rødt i glasset» og «go’pian» dine. Instagram er ikke stedet for samfunnskritikk og politiske oh snaps.

Det at man vet hvor budskapet er blitt publisert gir en viss medverdi til originalbudskapet.

Du vet at innhold fra Twitter er ment for offentligheten, har et spisset budskap på grunn av sitt korte format og mest sannsynligvis er skrevet av et medlem av det øvre samfunnssjiktet (ettersom det er de som er på Twitter). Du vet også at innhold fra Facebook er ment for «venner» og dermed har en mer personlig vinkling, skrevet av randoms. Det er klart dette påvirker budskapet.

Videre, et utsagn av en person på sosiale medier har mindre troverdighet enn en artikkel publisert på et seriøst nyhetssted.

Greit, McLuhan, du vinner. The Medium is the Message.