Hvorfor jeg tror på content marketing

Selv om jeg hater det engelske buzz-ordet, så elsker jeg innholdet i begrepet «content marketing».

For å oppretteholde en viss akademisk standard (en lav en, men læll da) så kommer definisjonen i begynnelsen av teksten, bare så vi har det på det rene med èn gang: Content marketing er en markedsføringsmetode der man prøver å engasjere en spesifikk målgruppe med å tilby dem relevant og verdifullt innhold som man tror målgruppen vil sette pris på.

Og her kommer argumentene på hvorfor jeg har sånn trua på akkurat denne markedsføringsmetoden: 

1. Du får frem budskapet ditt i mye større grad enn ved en tradisjonell annonse

Jeg tror at ved å investere i innhold som din målgruppe bryr seg om vil de lytte til det du har å si. For det første er det jo ingen som ser eller bryr seg om en standard annonse – uansett format. Folk liker ikke reklame. De synes det er plagsomt. Men, de liker godt innhold. De liker å se filmer på youtube, lese gode blogginnlegg, morsomme Facebook-poster, Instagrambilder og nyhetsbrev. Lager du godt nok innhold som din målgruppe er interessert i så vil folk lytte til det du har å si. De vil ikke bare lytte, de vil til og med oppsøke deg for å høre hva du har å si. 

Her er et eksempel:

Jeg er interessert i mat, men jeg bryr meg svært lite om at MENY roper ut til meg: KJØP BILLIG LAM! KJØØØØP DA. SE HER! DET ER KJEMPEBILLIG!!!! Men hvis de legger ut en post på Facebook eller Instagram hvor de deler et bilde av lammecarrè og skriver: Hva med å slenge sammen litt lammecarrè? Da får jeg lyst på lam! Se bare her:

2. Merkevarebygging 

Ved å tilby innhold som kundene dine bryr seg om vil de involvere seg i din merkevare på en helt annen måte enn når de irriterer seg over reklamen din på TV. Jeg stoler på de merkevarene som jeg daglig leser innholdet til. Jeg vet hva disse folkene her står for og hva de kan tilby meg. 

De aller fleste synes bank, sparing og forsikringsprodukter er veldig kjedelig. Det synes i alle fall jeg. Men, SpareBank1 får det til å virke mer nyttig fordi de er flinke til å forklare meg hvorfor på bloggen sin pengeroglivet.no. Det er klart jeg stoler mer på et selskap som er villig til å dele tips med meg enn de som ikke gjør det.

3. Du sparer penger 

Siden du lager innhold som kundene dine er interessert i å lese er det også lettere å få få tak i de. Som nevnt i et tidligere blogginnlegg er det billigere å annonsere til de som allerede liker deg på Facebook, enn de som ikke gjør det. Er du skikkelig god på innholdet ditt vil kundene til og med oppsøke innholdet ditt.

Jeg har hørt fra flere at Lilleborg sitt kundeprogram og magasin Plusstid skal være så bra at jeg har prøvd å bli abonnement (det er gratis altså). I Plusstid skriver Lilleborg om hvordan man kan få mer tid til overs ved å gjøre smarte triks med rengjøring og matlaging og sender ut produkttester til sine medlemmer. Men siden Lilleborg driver en diskrimieringspolicy mot de som ikke har barn får ikke jeg lov til å melde meg på, som om de som ikke har barn har behov for litt plusstid og produkttester? Makan. 

Poenget er at siden kundene oppsøker innholdet ditt (liker deg på Facebook/Twitter/Instagram, melder seg på nyhetsbrevet ditt, hører på podcasten din eller kundeprogrammet ditt) så slipper du å bruke så mye penger på above the line-markedsføring (jeg har aldri forstått dette begrepet, men betalt annonsering da). Og betalt annonsering er dyrt! Ved å satse litt mer på eget innhold på egne plattformer vil du på sikt kunne spare mye penger i markedsbudsjettene dine. 

Det største problemet med content marketing er at det krever at man må tenke smart og man MÅ ha kundene i fokus. Man MÅ komme med innhold som kundene føler er relevant og verdifullt for dem. Derfor skjønner jeg at så mange tenker at content marketig er tull og tøys, fordi det krever så mye mer innsats enn en helsides annonse i VG som sier «Kjøp billige ting her». Jeg skjønner det, livet er vanskelig nok om du ikke må begynne å være smart også. 

Hmm Facebook…

Hmm. Jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for deg, Facebook. Tror jeg du kommer til å dø innen nyttår? Nei, det har jeg jo allerede skrevet om. Men jeg er neimen ikke helt sikker på hva jeg skal mene om deg heller lenger.

Når jeg titter på veggen min nå så er over halvparten av postene fra bedrifter. Det er stort sett bedrifter jeg følger selv, selvfølgelig, men læll da.

Det er nesten ingen av de jeg er venner med som legger ut private ting (kun noen få som poster nesten hele tiden, eller hva Tante Marit, Mats og Ida?) og det de legger ut er linker til artikler eller ting de jobber med selv. Det er jo ikke det at folk slutter å dele private ting, de gjør det bare på andre arenaer. Som Instagram og Snapchat.

Jeg er innom Facebook flere ganger daglig fordi jeg er ute etter informasjon som andre deler, om det er bedrifter, tenketanker, offentlige personer eller private venner. Jeg synes det er kjekt at jeg kan hente inn mye informasjon på ett sted. Dette er informasjon som jeg anser som er anbefalt for meg fordi det er kilder som jeg i utgangspunktet er fan av og stoler på. Men dette innholdet er jo også tilgjengelig andre steder. Jeg følger også stort sett de samme menneskene og bedriftene på Twitter.

I tillegg til å hente informasjon så har også Facebook sin styrke i at jeg kan få tak i nesten alle. Jeg har daglig kontakt med mine venner på messenger, men det er også lettere å kontakte fremmede. Dette er jo en fin funksjon så lenge folk bruker plattformen. Er ikke folk lengre tilgjengelig på Facebook er det jo heller ikke noe poeng for meg å være der.

Det er rart å tenke på hvordan Facebook har utviklet seg. Det er vel ingen som legger ut feriebilder hvis man er under 40 år? For det er nettopp det. Jeg anser Facebook som en særlig relevant markedskanal for de over 40. De elsker jo Facebook! Mamma er blitt mester på å å legge ut feriebilder, samme med alle tantene mine. Men, kommer de også til å slutte å dele ting? Og hva skjer med Facebook da?

Jeg har egentlig ikke noe svar, jeg bare sender noen sukk ut i verdensveven fordi det har man nemlig lov til på blogger

Siste fra mamma: Feriebilder fra høstferien

The Medium is the Message

Jeg må innrømme at jeg forstod ikke hva McLuhan mente med «The Medium is the Message» da vi diskuterte teorien på universitetet. Teorien går ut på at selve mediet inneholder en symbolverdi som er så stor at det blir selve budskapet.

Problemet mitt ved teorien var at for meg fremstod avis, radio, tv, film som ganske like – massemedier som snakker i store overskrifter til et stort publikum. Jeg skjønte ikke hvordan de ulike mediene skulle inneholde ulike budskaper bare ved ulikt valg av disse fire mediene.

McLuhans teori ble skrevet på 60-tallet, i en tid da Facebook, Instagram, Twitter og Snap Chat var like uvirkelig som grønne menn fra Mars invaderer jorda. Jeg leste McLuhan i 2006 og heller ikke på den tiden snakket vi om sosiale medier (jeg tror Facebook kom til Norge i 2007, gjett når jeg begynte å studere da!).

I dag, derimot, er jeg mer åpen for teorien. Med internett og den digitale teknologien har vi fått et vell av nye mediekanaler, i tillegg til de «gamle» mediene. De nye kanalene har ikke bare nye funksjoner, men de endrer også hvordan vi bruker de gamle. De nye kanalene har fragmentert mediene og segmentert bruken av de.

Twitter er ikke stedet der du legger ut bilder av «rødt i glasset» og «go’pian» dine. Instagram er ikke stedet for samfunnskritikk og politiske oh snaps.

Det at man vet hvor budskapet er blitt publisert gir en viss medverdi til originalbudskapet.

Du vet at innhold fra Twitter er ment for offentligheten, har et spisset budskap på grunn av sitt korte format og mest sannsynligvis er skrevet av et medlem av det øvre samfunnssjiktet (ettersom det er de som er på Twitter). Du vet også at innhold fra Facebook er ment for «venner» og dermed har en mer personlig vinkling, skrevet av randoms. Det er klart dette påvirker budskapet.

Videre, et utsagn av en person på sosiale medier har mindre troverdighet enn en artikkel publisert på et seriøst nyhetssted.

Greit, McLuhan, du vinner. The Medium is the Message.